Tilgangen til helsehjelp for overlevende etter seksuelle overgrep er ofte utfordrende, med hindringer som avstand til obduksjonsstasjoner og en motvilje mot å involvere politiet. Institusjonelle responser på pasientbehandling kan være utilstrekkelige, illustrert ved den forsinkede oppfølgingen angående en urinveisinfeksjon rapportert av Jane Doe etter overgrep ved Cornell University. Standardbehandlingsprotokoller, som SAFE-undersøkelser, STI-screening og HIV-prophylakse, implementeres ikke konsekvent. Forskning viser økte risikoer for kroniske fysiske og psykiske helsetilstander etter overgrep, inkludert PTSD og Rape Trauma Syndrome, samt potensielle nedganger i rutinemessig gynekologisk omsorg. Traumatets innvirkning på hukommelse og gjenkalling kan føre til vanskeligheter med å rekonstruere hendelser, noe som potensielt kan gi grobunn for tvil om overlevendes vitnesbyrd. Institusjonell forråtnelse, som definert av betrayal trauma teori, forverrer traumesymptomer og er knyttet til økte PTSD-rater. Til tross for initiativer som White House Task Force og NotAlone.gov, har nasjonale beskyttelsesordninger blitt svekket, og gjeldende politiske retningslinjer reduserer fortsatt etterforskningskravene for seksuell trakassering. Betydningsfull institusjonell endring krever vedvarende ansvarlighet, inkludert alvorlige konsekvenser for universitetsadministratorer og en demonstrert grad av mot, tilsvarende overlevendes egen. Nasjonalt krisetiltak som National Domestic Violence Hotline og 988 Suicide & Crisis Lifeline er tilgjengelige for støtte.