Polycystisk ovariesyndrom, nå betegnet som polyendokrin metabolsk ovariell syndrom (PMOS), er en global tilstand som påvirker omtrent 170 millioner kvinner og er ofte assosiert med fedme og insulinresistens. Incretinbaserte terapier, som glucagon-like peptide-1 (GLP-1) reseptoragonister og duale GLP-1/GIP agonister, representerer en potensiell tilnærming til å adressere metabolske dysfunksjoner i denne pasientgruppen. liraglutide, semaglutide og tirzepatide er eksempler på slike terapier.
Kliniske Forsøksdata
Kliniske forsøksdata indikerer at liraglutide, semaglutide og tirzepatide produserer reduksjoner i kroppsvekt, body mass index (BMI) og mageomfang. Noen studier har observert foretrukne effekter på viskeral og ekto fett. Glykemiske og insulinresistente utfall viser variabilitet på tvers av studier. Lipid- og blodtrykks effekter er ikke fullt ut karakterisert.
Fremtidig Forskning
Høyere-potensielle agenter kan potensielt tilby mer konsistente vektnedgangsfordeler. Imidlertid etablerer nåværende forskning ikke en sammenlignbar metabolsk overlegenhet blant disse agentene i PMOS-populasjonen. Tolkningen av dataene er begrenset av kortsiktige forsøk ved sub-obesity doser, hyppig samtidig administrasjon med metformin, og mangel på phenotype-stratifiserte data. Større, lengre og høyere-doserte forsøk er nødvendig for å fullt ut definere de antropometriske og metabolsk potensialet til disse behandlingene hos kvinner med PMOS.