Insulinresistens representerer et betydelig metabolske problem knyttet til tilstander som type 2 diabetes, fedme og metabolske syndromer. Teknikker er nødvendig for å analysere glukosemetabolismen innenfor vev. 18F-fluorodeoxyglucose positron emission tomography (18F-FDG PET) gir en ikke-invasiv metode for å vurdere glukoseopptak og -metabolisme.
Analyse av Glukosemetabolisme med 18F-FDG PET
Standard 18F-FDG PET er avhengig av faktorer som systemiske glukose- og insulin nivåer, sporet kjemikro, og vevskarakteristikker, noe som krever kinetisk modellering for kvantifisering. Nanoteknologi har blitt utforsket som et middel for å kontrollere sporing av levering, bi-distribusjon, målretting og bildeevner. 18F-FDG
Begrensninger og Fremtidig Forskning
Foreløpig er det begrenset eksperimentell data angående bruken av nano-FDG som en kvantitativ biomarkør for insulinresistens. Forskning i dette området kommer hovedsakelig fra felt som onkologi, betennelse, nanopartikkeldesign og multimodal PET/CT og PET/MRI-skanninger. En nøkkelbegrensning er mangelen på validering mot etablerte metabolske referanser, som hyperinsulinemic-euglycemic clamp metoden. PET/CT, PET/MRI, og FDG.
Denne oversikten undersøker eksisterende litteratur på 18F-FDG-nanoteknologiplattformer, glukosemerkede nanopartikler og radioaktivt merkede nanomaterialer. Den vurderer den tilgjengelige bevisene angående anvendelsen av disse teknologiene for å vurdere nanopartikkelbaserte terapier, med tanke på både direkte og indirekte bevis relatert til å vurdere insulinresistens.