Trening fungerer som en ikke-fotisk zeitgeber, som resetter skjelettmuskulære døgnrytmer som regulerer metabolisme, mitokondriell funksjon og insulinfølsomhet. Denne oversikten syntetiserer nåværende bevis på hvordan treningstiming modulerer skjelettmuskulær clock-funksjon og metabolske tilpasninger, med vekt på divergerende molekylære veier, kjønnsspesifikk regulering, chrono-næring og fremvoksende bevis på immunsystem-døgnrytme interaksjoner, myokin-mediert muskel-organ kommunikasjon og cellebaserte stressresponser.
Treningstiming og Molekylære Signalveier
Trening utført på forskjellige døgnrytmefaser aktiverer distinkte signalnettverk til tross for identiske mekaniske arbeidsbelastninger. Tidlig aktiv fase-trening, typisk utført etter en overnatts faste, aktiverer fortrinnsvis AMPK-SIRT1-HIF1α-aksen, som fremmer lipiddannelse, metabolske stresssensorer og døgnrytme-fremskynding gjennom PER/CRY-modulasjon. Omvendt favoriserer sen fase-trening p38 MAPK-ATF2/CREB-PGC-1α-signalering, som forbedrer mitokondriell biogenese, oksidativ fosforylering og Akt-AS160-GLUT4-mediert glukoseutnyttelse. Fremvoksende bevis antyder at døgnrytme-regulering av makrofagspolarisering, cGAS-STING-signalering, kontraksjonsindusert myokin-sekresjon og proteostase kan bidra til tidspunkt-avhengige systemiske tilpasninger, selv om direkte menneskelige bevis fortsatt er begrensede.
Kjønnsspesifikk Regulering og Døgnrytme Interaksjoner
I tillegg indikerer markante kjønnsforskjeller at østrogen-mediert regulering av BMAL1/CLOCK-signalering påvirker mitokondriell funksjon og substratvalg. Videre er det bevis for STING- og CRY- involvering i disse prosessene, samt interaksjoner med AMPK-SIRT1 og AS160-GLUT4.”}