En studie undersøkte de langsiktige metabolske effektene av tirzepatide og semaglutide i pasienter med type 2 diabetes (T2D) etter en 28-ukers klinisk studie. Forskningen benyttet en mekanistisk langsiktig modell som inkluderte fasting glucose, fasting insulin, insulin sensitivity og beta-cell function for å analysere data. Modellen tillot for kvantifisering av hepatic glucose production (HGP) og isolering av drug effects på HGP. Studien fant at både tirzepatide 15 mg og semaglutide 1 mg forbedret fasting glucose. Tirzepatide demonstrerte overlegen effekt i denne sammenligningen. Modellen viste en initial økning i beta-cellfunksjonen, etterfulgt av en nedgang i insulin sensitivity, som representerte en reversering av den typiske progresjonen av T2D. Den overlegne fasting glucose kontrollen observert med tirzepatide var primært tilskrevet større insulin-uavhengig undertrykkelse av HGP. Pasienter som viste lav respons på behandling, hadde defekt HGP undertrykkelse. Simuleringer antydet at økt HGP undertrykkelse kunne forbedre fasting glucose uten å indusere beta-cell-stress forbundet med vedvarende hypersekresjon. Simulert vekttap akselererte tidlig glykemisk forbedring, men reduserte ikke langsiktig fasting glucose nivåer.